Litt fra norsk epidemihistorie og Ullevål sykehus som epidemilasarett

Publisert dato: 25. oktober, 2021

En av de miasmatårene bygget for å «rense» usunn luft fra sykerommene. Den er plasert utenfor Ullevål museum, som er lokalisert i en av de fredede epidemipavilijongene (Bygg 24) fra 1887. Foto: Ageliki Lefkaditou.

Med ferske erfaringer fra COVID-19 kan det være interessant med et tilbakeblikk på håndtering ved tidligere epidemier.

I 1860 fikk Norge den såkalte Sundhetsloven, som påla pasienter som led av smittsomme sykdommer å la seg innlegge på sykehus dersom de ikke kunne skaffe seg «en efter Lægens formening betryggende Pleie i hjemmet eller annen bolig». Dette førte til at myndighetene fikk ansvar for å plassere de syke. Mange steder laget man midlertidige «epidemilasaretter» for å isolere de syke. Noen steder, som på Ullevål sykehus, ble det laget et permanent epidemilasarett.

På den tiden var det strid om årsakene til det vi i dag forstår som smittsomme sykdommer. Man var usikker på om det skyldtes usunne omgivelser og luft, eller spesifikke smittestoffer som ble spredt gjennom luften. Tiltak mot usunne omgivelser gikk først og fremst på hygieniske tiltak (rensing av luft og vann). Tiltak mot den siste teorien gikk på isolasjon av syke pasienter i karantene.

Epidemilasarettet på Ullevål er preget av begge tilnærminger. Selve sykehusanlegget er lagt opp med tanke på at sykdommen spres med luften; – bygningene lå med stor avstand og hadde egne ventilasjonstårn, miasmetårn. Miasmetårnene førte frisk luft inn i sykehus-salene, mens den gamle luften ble ført ut gjennom ventilasjonspiper over taket. Selve isolasjonen av pasientene er preget av smitteteorien. Første byggetrinn på Ullevål sykehus var et rent epidemilasarett, med fire frittliggende paviljonger og administrasjon/driftsbygg bygget i tre, men med inngangspartier i mur. Epidemipaviljongene ble innviet i 1887, lagt langt utenfor Oslos bebyggelse. Senere har det vært kontinuerlig utbygging av Ullevål sykehus: det siste som ble ferdigstilt var Akuttbygget i 2014.1

Bilde fra det nå fredede «Difteribygg K» på Ullevål sykehus (Bygg 19), tatt under en difteriepidemi i 1905. På sykehuset var det innlagt difterisyke barn. Foreldrene fikk ikke komme inn på sykehuset, men hadde kontakt gjennom vinduene. Foto: Anders Beer Wilse, Oslo Museum.

Først mot slutten av 1800-tallet ble det allment anerkjent at mikroorganismer (bakterier) var sykdomsbærerne. Det ga støtte til teorien om at man for å begrense sykdommene måtte isolere de syk. Det kom nye forskrifter om isolasjon på sykehus.

Formålet med epidemilasarettene var først og fremst å isolere de syke og hindre dem i å smitte andre. Både syke barn og voksne ble innlagt, men her var det store lokale variasjoner. På et tidspunkt i Bergen ble alle fattige barn lagt inn under en meslinger-epidemi, - til man ikke hadde plass lenger.

I dag tenker vi stort sett på sykehusene som behandlingsinstitusjoner, med pasienten i sentrum. For 150 år siden hadde man lite å stille opp med for å behandle sykdom. Det var da viktig å isolere pasienter med smittsomme sykdommer. Bemidlede pasienter ble oftest behandlet hjemme. Antibiotika kom først i mellomkrigstiden med sulfa-preparatene. Først etter andre verdenskrigen kom penicillinet i bruk.

Under koronaepidemien hadde vi karantenehotell for dem som kom fra utlandet. Vi har infeksjonsavdelinger på sykehus, men der er hovedformålet nå å behandle, ikke å isolere de syke. Smittevernloven gir mulighet til tvangsisolasjon hvis en pasient ikke oppfyller krav om å isolere seg, men det er sjelden det blir brukt. Heldigvis.

Ordet lasarett skriver seg antagelig fra Lazarus – den fattige tiggeren som var dekket av sår og som la seg utenfor den rikes dør (Lukas evangeliet). Lasarett ble stort sett brukt om et hus der karantene skulle holdes. Det kunne også være et skip, hvis det var snakk om å ha tilreisende i karantene før de fikk slippe i land.

Oktober 2021. Borghild Roald

Leder, Ullevål Museum2

Les også artikkelen: Ullevål – fra vikingetids gårdsanlegg til nedleggingstruet sykehus

Ullevål museum er et gjenstands- og formidlingsmuseum, lokalisert i Bygg 24 inne på Ullevål sykehusområde. Det huser en spennende utstilling som synliggjør den enorme medisinske og teknologiske utviklingen i helsevesenet, spesielt de siste 150 år. Museet er åpent med omvisning hver tirsdag og torsdag kl 12–14, bortsett fra i ferier og når disse dager faller på en helligdag. Grupper kan avtale omvisning andre dager. For mer informasjon, se Ullevål sykehus – Museum.]

Hovedbilde: Ett av miasmetårnene som ble bygget på Ullevål sykehus for å "rense" usunn luft fra sykerommene. Miasmetårnene er plassert på de fredede plenene rundt Ullevål museum, som er lokalisert i en av de fredede epidemi-paviljongene (Bygg 24) fra 1887. I bakgrunnen på bildet av miasmetårnet sees Ullevål museum. Foto: Ageliki Lefkaditou.